'

Helgaturen til Frøya har nå vart i 10 uker, avbrutt av noen turer til byen for å hente klær. Og gjett hva, her blir jeg lenge.
Etter mye om og men og en del nekting fra meg takket jeg til slutt ja til å gå inn i et vikariat som Spesialpedagog. Mye å sette seg inn i, store utfordringer og en hel del glede. Jobbsøkingen i Trondheim går for tiden ut på å lete etter jobb fra høsten av.

På Frøya har vi hatt en del nydelig vårvær, med obligatorisk Frøya-vind. Mye vind.

Æ trives. Selv om jeg savner Trondhjemmet mitt mye. Jeg bor hos mor og far for tiden, siden der kun er snakk om kort periode. Det blir med andre ord en del Trondheimshelger.

Dere husker kanskje Pondus, kattungen som var så søt? Slik så han ut når han ble medlem av husstanden.

Pondus, kattungen på 5 måneder kom akkurat inn etter å ha vært ut en tur. "Nå er han sliten og klar for fotoshoot" tenkte jeg, og hentet kameraet i god tro. Hva Pondus har gjort ute aner ikke jeg, men sliten var han ihvertfall ikke.
Så istedet for "Se så fin Pondus er" får dere en liten "Slik er Pondus."

Dette er engelen Gabriel. Gabriel hang en gang på en gardin ved spisebordet. Gabriel hadde også en bror. Han har vi ikke sett på lenge. Kun enkle kroppsdeler er å finne her og der. Gabriel har rett og slett blitt litt løs-sluppen.

Akvariumet skal betrakes både fra gulvet, fra bokhylla ved siden av, fra bokhylla under akvariumet, fra bokhylla akvariumet står på og fra toppen av akvariumet. Gulvet er den eneste plassen han får se det fra. Men han hører sjelden på det.

Mens han sitter å ser på fiskene tar han gjerne en bit kaktus. Au tenker du? Ja, det har vi også tenkt. Dette må være den nye trenden for biteringer.

På dette skinnet ligger han stort sett hele dagen. (Les: Når vi jager han ned fra spisebordet for at han har lagt seg der, går han hit.) Skinnet inneholder en rot som kattene kan kvesse klør på, og en haug sauer. Her har Pondus av en eller annen grunn funnet sin yndlingsplass.

Øverste hylle i bokhylla under akvariumet er fin, synes Pondus. Herrifra kan han lett gå til angrep på Kaisa og Ronja uten at de ser han.




Ronja og Pondus liker å spise hverandre. De gnåler, sikler og biter.

Handleposer er skikkelig morsomt. Han leker seg i de, og når han forstår at han har gjort noe galt springer han på rommet mitt og pakker hodet i en pose.

 

Jeg kunne også tatt bilde av Pondus på kjøkkenbenken, når han basjer i badekaret, og når han velter Mio (pusekatten på 16,5 år) Men dette var nok for 10 minutter, synes nå jeg.
Jeg skal ikke ha kattunge selv med det første.

Neimen hei! Forrige torsdag reiste jeg til Frøya, og i det jeg kom hjem reiste mamma bort for helgen så jeg var storbonde hele helgen.
Farrangen har vært på besøk, og for å si det kortfattet; Det var det værste noen gang.
Jeg nyter trege dager, har startet strikkingen av mine egne tøfler, og vært vikar en dag. Det var godt, det! Jeg vil jobbe mere!

Jeg pakket egentlig for en langhelg, og jammen har den helgen vart lenge. Men trivsel er det!

Markus med brillene mine, tøffing.

Våkne opp med savn av alt, midt i desember det sner å e bitkaldt

Vintern e som ei hengemyr, æ ligg her å drømme om å færra på eventyr.

Savne lys og sommasol, for du har skapt hjerte mett om te et vepsbol,

no e det nok, no e det nok, æ har fått nok av dæ og av snøfokk.

 

Jeg har bestemt meg, jeg slutter. Det er så rart, for i et sekund er jeg kjempeglad for avgjørelsen, i neste sekund er jeg skuffa. Skuffa over at jeg ikke skulle orke det. Jeg vet jeg kan klare det. Jeg kan klare å gå til tromsø også. Men du skjønner? Ikke nå. En gang, kanskje. Men nå orker jeg ikke.

 

Det kjennes litt ut som kjærlighetssorg. Det er over, du vet det bør være over, men selv om det er det eneste rette er det kjipt. Jeg stikker ikke til Mexico, men til Frøya. :)

Jeg skulle da vel aldri ha spurt dere om råd, jeg blir så rådvill! hihi. Også griner jeg litt, også ler jeg litt. Også griner jeg litt til. Jeg vil jo få til dette, men jeg klarer det bare ikke. Så da gråter jeg litt da. Man er sterk som innser at man er svak, ikke sant?

 

Har fått mye god tilbakemeldinger i dag, har fått flere venner til å lese hva jeg skrev her, for så å få lange brev på facebook med tilbakemeldinger. De som kommer med argumenter for at jeg skal fortsette får motargumenter fra meg, og jeg ender opp som prinsessen ingen kunne målbinde. Jeg har på dagen i dag brukt 3 uker  for å tenke ut hva jeg vil, og jeg innser at alle de dyktige voksne i diverse barnehager som jeg har pratet med i løpet av spesialpedagogikk-utdanningen hadde rett når de anbefalte meg å ha litt erfaring først. "Neida, jeg tror det er best å gjøre det mens jeg er i gang, jeg." svarte jeg... Jeg er veldig glad for at jeg kom meg igjennom høstsemesteret sammen med klassekamerater jeg kjente, for det hadde jeg aldri klart alene.

Det eneste negative jeg ser med å slutte skolen nå er pengene, frem til jeg får jobb. Haha, må jeg gå på NAV?! Det blir flaut. Vi håper på jobb.

Skal på skolen i morgen, og hvis jeg får bekreftelse på at jeg kan ta dette halvåret når jeg ønsker det ved en senere anledning, så slutter jeg. Og det føles godt å ha bestemt det. Selv om jeg gråter litt. Hahaha.

 

Det er 1. Februar og jeg har satt i gang spillelista med navn "Jul 2010" på Spotify. Carola synger høyt men klart om at hun har himlen i sin favn, mens jeg har pc'n i fanget. Klokken nærmer seg ett, og jeg burde ha lagt meg for lenge siden. Men døgnet mitt har rytme som en arbeidsledig sump som sitter våken halve natta og sover halve dagen. I dag sov jeg meg forbi vekkerklokka halv 11, og sov til halv 1. Da ringte telefonen, telefonen gikk tom for strøm og når jeg sto opp for å sette den på lader går det en sikring. Hei, teknologi. Google > "Hvordan skifte sikring." Har du lagt merke til at samme hva du googler, så kommer du som regel inn på ett eller annet baby/mammaforum? Jeg fikk skiftet sikring, man lærer så lenge man lever.

 

Jeg vil ha meg jobb. Jeg er lei, jeg får ikke til dette.
Skal til Frøya i helga, passe farmen mens mor menger seg med journalister. :) Gleder meg til å slappe av med venner, Mio i senga og hundene. Ikke det at jeg har så tunge anstrengelser å bruke tid på her, men jeg er lei av å tenke.

---

Edit: Vi mista nettet i natt. Jeg har brukt natten til å bli 99% sikker på at jeg avslutter studiene. Jeg vil jobbe, jeg har så innmari lyst til å jobbe. Samtidig som jeg hver dag gruer meg til å starte opp masteroppgaven. Jeg gruer meg til å skrive, til å lese, til å ut og forske. Jeg eier ikke motivasjon for å skrive en oppgave nå, og siden jeg sto alle eksamener med glans før jul, kan jeg ta disse 5 månedene når jeg vil. Jeg kan ta det når jeg jobber også. Jeg har åpnet alle dørene, og jeg stenger ikke av for noen ting om jeg slutter nå, jeg bare utsetter det.
Jeg har allerede rukket å sett etter ledige stillinger i dag, og funnet èn jeg kanskje (dersom, hvisomatt) sender en søknad på. Det er ei stilling jeg så absolutt burde klare, jeg har mer en nok kompetanse, men jeg vet jo ikke hvilke krav de har til denne stillingen...

Jeg har lest en del om barnehagen, og får en skikkelig "dette vil jeg gjøre!"-følelse. Det kiler i magen av nysgjerrighet og lyst, jeg har skikkelig lyst til dette, jeg!

Man har bare ett liv, burde jeg da bruke tid på å gjøre noe jeg ikke vil? Jeg har ikke nok lyst og motivasjon til å få til en så bra masteroppgave som jeg ønsker. Januar har jeg rotet bort på ingenting. Jeg klarer ikke å komme i gang med ny søknad, januar har vært en drittmåned. Jeg sitter for det meste hjemme alene og når noen spør meg hvordan det går på skolen har jeg mest lyst til å vræle hold kjeft. (hihi) Enkelte unngår jeg å møte for å slippe å snakke om skole.

(Bildet for å myke opp den lange teksten. Hihihih. Og for å vise at jeg vil le slik igjen! )

Om jeg slutter nå så tror jeg at jeg gjør meg selv en tjeneste. Jeg har kommet lengre med utdanning enn jeg hadde trodd, jeg besto drittåret i høst,(og det gjør meg lykkelig og stolt!) og de 5 månedene med å skrive masteroppgave kan jeg ta om 10 år, når jeg bor på Frøya. Eller hvorsomhelst.

 

I dag skal jeg på skolen, hehei! Har gruet meg i ukesvis, men nå må jeg dit for å levere bøker. Og det går greit, i og med at jeg er så bestemt på at jeg må slutte. Håhå, jeg er full av motivasjon for å jobbe, full! Jeg er full av gråt, hodepine og magesmerter for  masteroppgaven. Hihi

 

Gi meg tilbakemelding på hva du tror jeg bør gjøre, er du snill. :) Jeg har gått mange runder med meg selv, men det kan jo hende at det dere sier får meg til å ombestemme meg.

Dette er Sondre, sønnen til fine Kristine som jeg besøkte i helga. Sondre var høyt og lavt, men aller mest var han søt, herlig og en humørspreder. Fotogen var han også, selv om 1.åringer ikke har så veldig lyst til å sitte i ro.
Skyggen på bildene gjør meg gal, men shitt au. Han er så fin :)

I dag fant jeg bila mi med slik frontrute. Takk, din jævel.

 

I morgen kjører jeg til Nord Trønderlag for å tilbringe helga med herlige mennesker, Stas!  :)

 

Sov godt!:)

 

Og heeey, mamma! Jeg har hatt samme neggellakk på neglene siden Lørdag! Nå tenker jeg du blir stolt, nå. ;)

I desember ble jeg tante igjen, til Storm. Storm var nydelig, men ble møtt av en hard storm. Etter noen uker fikk de endelig komme hjem, og de fikk dra til Frøya i jula. Stas.

De er fine, fine, disse guttene mine.





"Duu Adrian? Hves du e flenk å bli med her så a tante får ta bilde tå dæ og lillebror, så ska du få sjokolade etterpå!"
Og gutten gikk rett på, selv om det var jul og sjokoladeskåla sto på bordet hele dagen.

 

Enkelt er det ikke å ta bildet av slike små...

"Smil da Adrian!" - Adrian smiler det han kan.
"Eh, ferræsten, itj smil læll du..!"

Adrian smiler og Storm holder seg for øynene. ;)

Det øverste bildet skal straks sendes til fremkalling, for selv om det ikke er fotograf-fint skal ihvertfall jeg ha det på veggen.

Adrian blir 3 år på Fredag, Det blir stas, det. :)

På nyttårsaften i 2009 når klokken nærmet seg 20.00 startet "lære meg å ta bilder av fyrverkeri". Jeg og storebror øvde og prøvde, og jeg tok med stativ og kamera ut når klokken nærmet seg midnatt. Jeg tok en del bilder, tittet på skjermen, og måtte innse at bildene ikke ble særlig å skryte av. Det var en eller annen innstilling jeg hadde feilet veldig med.
Når jeg så kommer inn og ser på bildene på pc, innser jeg at det var en flekk med dugg på linsen som gjorde at bildene ikke ble bra. DUGG! Når man tar med et kamera fra et varmt rom ut i kulda bør man tenke på slike ting, but heeey, nei.

En lærdom rikere, og jeg ventet spent på nyttårsaften 2010.
Hei, Storm! Det ble for dårlig vær til at stativet ville ha stått stødig, men noe mulefunken tok jeg likevel med kameraet i baggen og gikk ut. Der oppdaget jeg at jeg hadde tatt med mamma sitt kamera. Fail.
Ingen fyrverkeribilde i fjor.

 

Gleden var dermed stor da jeg, omringet av mamma på låven og 20 sau og 1 vær oppdaget at det krydde av stjerneskudd noen dager ut i det nye året. Inn og hente kamera, stativ og termodress og ut igjen.
Det å fange stjerneskudd med kameraet var ikke særlig enkelt, og i det jeg skulle til å gi opp ble himmelen grønn.
HURRAAA, da fikk jeg i hvert fall noe å øve meg på.

Husker du hvordan det var å være forelsket i den fine gutten som var så fin at du ikke engang hadde mot til å smile til han? Slik følte jeg det når jeg fanget dette bildet. Det største stjerneskuddet jeg noen gang hadde sett sveipet himmelen, og det akkurat i det speilet var åpent og fanget alskens rørelser. Så fikk jeg øvelse i både nordlys, stjerneskudd, og et bra bilde!

Jeg er tilbake i Trondheim, og jeg overlevde turen. Jeg var livredd før avreise, men klarte overraskende nok å komme meg avgårde likevel.

 

Vel hjem i Trondheim dukket jeg ned i postkassen og fant en stor konvolutt fra NTNU. Glad og lykkelig åpnet jeg og var forberedt på at nå kan jeg starte arbeidet med masteroppgave. *Smack* Det kan jeg ikke, og verden falt litt i grus der jeg sto. I hele høst jobbet jeg med denne søknaden, og veilederen på NTNU veiledet meg frem til ferdig søknad. Samarbeidet mellom de to skolene er tydligvis ikke helt på topp, så det NTNU har veiledet meg til å gjøre, godkjente ikke DMMH. Hadde det ikke vært for at jeg hadde avtalt å dra på Obs med to venninner hadde jeg nok satt meg ned å grått, og grått enda. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, og jeg har mest lyst til å avslutte skolen, stoppe stipendet og finne en jobb. Jeg burde nok ikke gjøre det, jeg burde heller skrive en ny søknad, levere, og komme i gang.

 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, og hvordan jeg skal få det til. Jeg er sliten og lei, før jeg har begynt. Dette slaget i trynet var ikke gøy. Dette var jo den ene tingen før jul som skulle være så grei å få igjennom.

Jeg er på ingen måte ute etter oppmerksomhet og støttende ord. Jeg måtte bare fordele litt tanker.

Sytende Katrin skal ta med seg kleenexboksen og innta sofaen. hihi

9. Januar skulle jeg egentlig kjøre til byen. Værmeldingene viste mildvær så jeg forventet isglatte veier og kaos. Derfor dro jeg til Lill Mariann og ble der hele dagen.

Pludring og sofakos med Mathias, og da vil også storebror Markus være med. Resten av dagen besto av Zumba, wiiFit og kos

 

10.Januar skulle jeg ihvertfall kjøre til byen! Men i dag kom mildværet. Regn,  speilglatte veier. Biler, brøytebiler og trailere spredt utenfor veien. Mulkefunken og rastløs satt jeg meg i senga med pc, og her har jeg siden sitter.  Hadde i to timer selskap av to sovende puser.(Mio, den store svarte bor i sengen 18 av døgnets 24 timer)

Dette med et bilde fra hver dag som skulle beskrive hovedtrekk ved dagen skulle selvfølgelig inneholde fine, kule, bilder. Yeah.  Dagen i dag skulle jeg ta et slikt bilde, og glemte det. Når jeg fant ut at senga var hovedtrekk ved dagen, så-ja,  Kattepusene flyger på hverandre om de kommer nærmere, så dette får holde.

Pondus vokser, springer, klorer, hopper, kryper, biter. Men jeg har trampet på han jeg også, og han hylte høyere enn jeg noen gang har gjort av hans krumspring, så jeg skal vel ikke si så mye.

Jeg har forøvrig vurdert en liten 365 med bilder. Jeg liker dagbøker, jeg er nysgjerrig på hva folk har gjort her i livet. Og ei billed-dagbok med minst et bilde fra hver dag blir vel minner. Hm, ja. Men om jeg skal orke å legge det ut her, derimot. Hvah?

Siden fredsprisvinneren ikke kunne komme til Norge og takke for prisen tenkte jeg at det var på plass med en takketale fra meg.

 

Kjære landsmenn, kjære alle sammen. (Les; mamma, Trine, Siri, Mala, og noen få øvrige koslige lesere)

En epoke i mitt liv er nå over. En epoke hvor tårer, søvnløshet og riving i hår har regjert. Nå er det dags for balsam i håret, hviletid for produsentene av snytepapir og skjønnhetssøv.

 

Takk til Mamma og Pappa. Dette hadde jeg aldri klart uten dere. I år har jeg ikke jobbet ved studiene, noe som merkes økonomisk. Økonomisk og psykologisk støtte har derfor vært et must, og denne musten har de dekket innimellom.Takk

---

(Bilde uteblir )
Takk til *** for støtte, forståelse og sparking i ræva når jeg har vært sliten, lei, og full av hat mot skole. Takk for tålmodighet med 12 timers dager på skolen og utsettinger av avtaler.  Takk for skyhøye mobilregninger i 10 måneder, og sist men ikke minst, takk for at du dumpet meg når det sto på som værst. Takk.

---

Takk til minsin beste kompis for at han forteller meg hvilken idiot jeg er når jeg blir barnslig. Takk for at du er den du er, det har vist meg hvor viktig det er med ei solid utdanning. Jeg vil ikke bli som deg, liksom. Takk.
(Bildet uteblir her også, mihi)

---

Takk til verdens beste venninner. Den siste måneden har jeg fått kjenne hvem som er gode venner. Jeg blir litt rørt i hjerterota, og evig takknemlig. Om du ikke føler at dette passer deg helt, så ønsker jeg meg en safitg julegave. F.eks Nikon-objektiv, 50 mm.  På forhånd takk.

---

Takk til lånekassen. Jeg elsker dere. Selv om jeg gjerne skulle hatt mere, og til tross for at det meste må nedbetales.

---

Takk til Rema 1000 for brødbillige kneipbrød

---

Takk til mannen på lesesalen som innimellom ser så intens på meg og smiler lurt hver gang han går forbi. Du får meg til å føle meg søt selv om jeg har rivd av halve håret og sitter med føttene på pulten.Takk

---

Takk til Pierre robert for gode hold in strømpebukser som får jeg til å føle meg vel på byen, selv etter 3 timers søvn og to flasker vin.

---

Takk til verdens beste Adrian som alltid får tanta si til å smile. Lovelove.

---

Takk til eksamensvaktene som alltid sier: "Kan æ få spør hænn du e fra?" For så å si "aah; Frøya ja, hørt det va nå sjø! Kjenne du han johansen du da kanskje?" Takk for at dere gjør meg latterfull og smågal i hver pause på eksamen.

---

Takk til vinmonolpolet for billig vin.

---

Takk til Storebror som hjelper en uvitende bileier med bilproblemer, jeg er avhengig av både bilen og av storebror. Uavhengig av hverandre, alltså.

---

Jeg takker for oppmerksomheten og den glede det var å få denne prisen. Takk til lesere, og takk til blogg.no.


Innlegget ble skrevet 14 Desember, og jeg håper da virkelig at alle ser ironi, sarkasme og litt latter bak mye av det som er skrevet. Det gjør i alle fall jeg. :) Bildeopplastningen er litt halvgal, så kneip og mor og far får holde.

 

Godt nytt år! :)

13. Desember var siste eksamen, og vi feiret slik.
De fleste andre i klassen (her snakker vi klasse på 144 stk.) spiste ute, mens vi var økonomiske og drakk hjemme.
Istedet for å ta siste bussen hjem fra byen, tok vi siste bussen til byen, og taxi hjem utpå natta.

 

Dette er en not to do at home: Ikke se sesongavslutningen av cæsar mens du lager en fin drikkelek om at man skal drikke hver gang et navn blir sagt. Du verden så glade de er i å snakke om hverandre i den serien.

Bildene ovenfor ble tatt etter cæsar.

 

 

---

 

Dag 50 med brus og godterinekt er over. I løpet av disse 50 dagene skal det sies at jeg har drukket drammer som har inneholdt brus. (Men dram er dram, brus er noe annet. Skjønner?) Og jeg har spist popcorn, da det har blitt godkjent av både mitt og andres hode.

TROR du jeg gleder meg til julaften, og godteri? ååh, *sikle*

 

---

 

Nå er jeg på Frøya, har en del mailer igjen som må sendes før jeg kan juble over juleferie, en del ting som skal vaskes og ryddes, og penger som skal brukes. (Godteri, julegave, godteri, godteri, brus. Julegave)

Men jeg lever i håpet om at når jeg står opp på julaften skal alt være perfekt.

3 bokhyller og et bad er vasket. Da er det bare 150 kvadratmeter og 200 ting igjen. Det blir jul i år, også. :)
Men etter en krig og et mas uten videre den siste måneden på skolen er senga såå god å ligge i. Fin sammensetning. hejdå :)